Enkelte dager vil for alltid bli stående i historiebøkene. 4. mai 1985 er en slik dag. Det var nemlig den datoen da Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson i Bobbysocks sørget for norsk seier i Eurovision Song Contest for aller første gang.
I en tid lenge før internett, Spotify, Itunes og Youtube, var det svært få muligheter for norske artister å bli lagt merke til i utlandet. Uansett hvor populær man ble og hvor mange plater man solgte i Norge, virket resten av Europa og verden totalt uinteressert. Men det fantes en sjanse til å bli sett og hørt, nemlig gjennom Eurovision Song Contest. Der hadde man sjansen til å nå opptil 600 millioner TV-seere på en kveld.
Konkurransen ble skapt på midten av 50-tallet for å forene et Europa som var splittet etter 2. verdenskrig. Etter modell av den italienske sangkonkurransen i San Remo, møttes syv land for første gang i 1956 for å kåre den beste melodien i Europa. Norge kom med i konkurransen i 1960, og selv om Nora Brockstedts melodi «Voi Voi» kom på en hederlig 4. plass i debutåret, bar det slettes ikke bud om hva som skulle komme for Norges del rent resultatmessig.
FLEST SISTEPLASSER
Etter noen år inntok nemlig Norge den heller tvilsomme æren av å være det landet som hadde fått flest sisteplasser i konkurransen. Det hjalp liksom ikke hva vi enn sendte av våre toppartister. Bortsett fra noen «trøstepoeng» fra våre naboland, var det lite å hente i Europa for de norske bidragene.
Nordmenn fikk nøye seg med å heie på Sverige, som i tillegg til å ha ABBAs seier i ryggen også stadig hadde gode plasseringen å vise til i konkurransen.
Da Norge tidlig på 80-tallet i tillegg var det landet som hadde fått null poeng flest ganger, ble underholdningssjef i NRK Harald Tusberg så desperat på å få en norsk vinner at han tok kontakt med en utenlandsk professor som hadde regnet ut hva som skulle til for å gå til topps. Uten at det hjalp. Det virket umulig å få Europa til å stemme på oss.
I 1984 tok Sverige hjem nok en seier, mens Norge ble tildelt en beskjeden 17. plass. Etter 24 sammenhengende år hadde norske TV-seere nå nærmest gitt opp konkurransen og avskrevet alle muligheter for seier. Så kom 4. mai 1985.
BOBBYSOCKS
«Bobbysocks» var en vill idé Hanne Krogh hadde fått i romjulen i 1982. Med forkjærlighet for amerikansk swingmusikk, ville hun lage et duoprosjekt som hun kunne kombinere med solokarrieren.
Da Hanne mente tiden var inne, mente plateselskapet hennes at dette var galskap. Hun var blitt kåret til Norges mestselgende kvinnelig artist to år på rad, og hit’ene avløste hverandre på den viktige musikklisten Norsktoppen. Men hun holdt idéen ved liv. Hun hadde møtt svensk-norske Elisabeth Andreasson under musikkonkurransen Knokke-cup i Belgia i 1983, og da visste hun at her hadde hun den andre sokken.
Etter en suksessfull countrykarriere hadde Elisabeth akkurat satset på en solokarriere etter å ha avsluttet samarbeidet med Kikki Danielsson i popgruppen Chips. Hun ville gjerne bli med på det norske samarbeidet. Men også hun ble frarådet å satse på dette av sine svenske kolleger.
Hanne sa opp sin faste jobb i NRK for å satse 100% på det nye prosjektet. Sven Hauge, eieren av Bahama Records ville også være med på «galskapen», og sendte jentene i platestudio sammen med produsent Lars Kilevold og det ypperste landet hadde av studiomusikere.
ELLEVILL HARMONISANG
I oktober 1984 ble debutplaten til Bobbysocks lansert i TV-programmet «Kanal 1» på NRK, og jentene fikk her vist fram alt gruppen stod for: sterke melodier, koreograferte nummer, tidsriktige sceneantrekk og ellevill harmonisang som gikk rett gjennom skjermen.
Ikke rart at NRK kort tid etter tok kontakt for å høre om de kunne være interessert i å delta i neste års utgave av Melodi Grand Prix. Etter å ha takket ja, var samarbeidet med Rolf Løvland en selvfølge. Han hadde levert flere sanger til debutplaten, og etter først et par andre forslag ble «La det swinge» skapt og ferdigstilt gjennom en lang natt og flere telefonsamtaler mellom komponisten og Hanne. Da Elisabeth fikk høre den, skal hun ha skreket ut «Vi vinner»!
Kostymemaker Tine Solheim designet så de etterhvert legendariske antrekkene, og koreograf Elisabeth Frich ble kontaktet for at alt skulle bli perfekt i TV-ruta.
I mellomtiden ble kontrakter underskrevet for å lansere Bobbysocks på det europeiske platemarkedet med en annen melodi fra debutplaten, Løvland-sangen «Radio». Sven Hauge sørget for avtaler om utgivelser i ni land, og med en splitter ny musikkvideo var alt klart uansett hva som ville skje i Grand Prix.
– KAN VI VINNE DETTE, KAN VI VINNE ALT
Den norske finalen i Melodi Grand Prix 1985 regnes som en av de sterkeste finalene noen gang. Kjente artister som Anita Skorgan, Bjørn Eidsvåg, Hilde Heltberg, Olav Stedje og Mia Gundersen, Rolf Graf, Kai Eide, duoen ZAZ samt debutantene Pastell og Silje Nergaard sørget for beinhard konkurranse for Bobbysocks. Hanne sa til Elisabeth før finalen: «Kan vi vinne dette, kan vi vinne alt».
Etter en ulidelig spennende avstemming tok Bobbysocks til slutt hjem en meget populær seier, og viste fra øyeblikket kameraene ble skrudd av et profesjonelt opplegg som Norge ikke hadde sett maken til tidligere. Singelen «Let it swing» overtok nå releaseplanene som «Radio» skulle hatt og ble utgitt over store deler av Europa før den internasjonale finalen. Bobbysocks deltok også i flere utenlandske TV-show for å markedsføre «La det swinge».
SPÅDD TOPP-PLASSERING
Den internasjonale Eurovisions-finalen skulle avholdes i Göteborg, og Hanne og journalist-ektemannen Trygve Sundbø hadde nå bestemt seg for å sette alle sine villeste idéer ut i livet for å bli lagt merke til. Så under hele finaleuken sto Bobbysocks for de store avisoverskriftene. De kjørte rundt i en sjokkrosa Bobbysocks-bil mellom sceneprøvene og arrangerte pressekonferanse på McDonalds, og da møtte 400 pressefolk opp til milkshake og burger på hamburgerbaren. Europeiske journalister ble også invitert ut med fiskebåt til øya der Elisabeth vokste opp, og hennes foreldre inviterte alle på lunch. Fra å være et u-land i musikk som ingen regnet med, ble plutselig Norge nå spådd topp-plassering i flere utenlandske medier.
FINALEKVELDEN 4. MAI 1985
Så kom kvelden alle hadde ventet på. Selveste finalekvelden den 4. mai. Om det norske folk ante at noe var i gjære, er uvisst. Uansett satte 96% av befolkningen seg foran skjermen for å følge med. Kunne Bobbysocks klare å ta nasjonen opp på seierspallen? Skulle lille Norge endelig etter 25 år i konkurransen kunne hevde seg i toppen, der Europas største plateselskaper hadde satset enorme beløp på markedsføring av sine egne artister?
Tre ulidelig spennende timer fulgte. Stornasjonen Tyskland var den store favoritten, etterfulgt av Israel, Sverige, Spania og England.
«Om vi ikke vinner, skal vi ihverfall se ut som vinnere», ropte Hanne til Elisabeth før de løp ut på scenen og leverte en prikkfri fremførelse av «La det swinge», og fikk kveldens første trampeklapp i retur fra publikum i den store ishallen «Scandinavium».
DOUZE POINTS
19 nasjoner skulle alle i ilden, og etter å ha «mistet» skjørtet i et nøye koreografert stunt, kunne programleder Lill Lindfors kalle opp første jury i Irland. Dette var i den tiden da alle poeng fra 1-12 ble lest opp av hvert land. Ettersom Norge var vant til å karre til seg småpoeng, var skuffelsen stor da 10 poeng var utdelt og vi ikke hadde fått noen. Sjokket ble derfor større da det viste seg av det var vi – Norge – som hadde fått toppscoren av Irland! Produsenten av programmet hadde nok heller ikke regnet med dette, ettersom kameraene ikke fikk med seg de første gledesropene i den norske delegasjonen. For første gang i historien hadde altså Norge fått 12 poeng i Eurovision Song Contest! For første gang på 25 år hadde et land hatt oss på førsteplass i musikk-konkurransen. Hvordan skulle denne kvelden ende?
Det skulle vise seg at vi skulle få flere sjokk. Helt nøyaktig syv sjokk til!
Ikke nok med at vi hadde fått 12 poeng av Irland, også Danmark, Belgia, Israel, Tyskland, England, Sverige og Østerrike hadde Bobbysocks øverst på sin poengliste. Da Lill Lindfors takket siste jury for stemmene, blinket det norske flagget på poengtavlen for første gang i historien! Dette øyeblikket hadde nasjonen lengtet etter i årevis. Nå var det et faktum, ingen kunne le av Norge lenger. Vi var best, ikke bare i skisporet, men også i musikk-konkurransen.
Den påfølgende natten ble seieren feiret over hele landet. Karl Johansgate i Oslo ble øyeblikkelig invadert med tusener av feirende nordmenn, og på barene og diskotekene var det kun én melodi gjestene ville høre. Bobbysocks fikk en nærmest kongelig mottagelse da de kom tilbake til Norge. Fra Svinesund inn til Oslo var folk møtt frem i tusentall for å hylle vinnerne. Under seiersfesten på Grand Hotel i Oslo måtte Hanne og Elisabeth gå ut på balkongen for å synge «La det swinge» for et ventende folkehav. Og mandagen etter seieren hadde omtrent samtlige aviser i hele Norge jentene som hovedoppslag. Både VG og Dagbladet hadde fulgt vinnerne nærmest minutt for minutt etter seieren, og kjørte med utvidet sidetall og eget Bobbysocks-bilag.
Den påfølgende sommeren turnerte Bobbysocks for nærmere 350.000 tilhørere, toppet alle hitlister, solgte millioner av plater og fikk det som fantes av hederspriser. De la med dette grunnlaget for to eventyrlige karrierer som fortsatt skinner snart 40 år senere.
Men aller mest skal Hanne Krogh, Elisabeth Andreassen og Rolf Løvland takkes for at de ga nordmenn tidenes festkveld, og beviste for alle at også norsk musikk kan være best – både i utlandet og her hjemme i Norge.
Derfor er 4. mai 1985 en dag for historiebøkene.
Av Knut Webmaster
«Norge og Bobbysocks er best i Europa og gjorde det alle trodde var umulig. Nemlig å vinne Melodi Grand Prix», skrev Drammens Tidene og Buskerud Blad etter 4. mai 1985.
