Fra «Alene» 1982

LEVENDE LYS
(P. Karter/Dag Frøland)

Jeg fødtes som barn av et skjendet Europa. Ruinen som blødde i hjel.
Kulturen fra Weimar og Stratford-on-Avon ble knust som et gresk kapitél.
Og Heine og Goethe og Platon og Sokrates byttet vi gladelig mot
Sinatra og Cola og soft-ice og peanuts og yankee’ers skramlende skrot.

Men våre levende lys brant i Europa,
ett i Berlin, ett i Athen, ett i Paris.
Ett fra Voltaire, ett fra Pascal, ett fra Spinoza.
De flammet og brant før de forsvant ved Hitlers forlis.

Men Pantheons guder har våknet av Pentagons gudløse lek med en ild.
Marsjerende kvinner – vår tids vestalinner – vil trosse tyrannenes spill.
Men hjertene fryser. Triumfbuen lyser så kaldt over ukjent soldat.
Mens Place d’Etoile er en blomst av Chagall. Hør den synger så sårt desperat.

Tenn dine levende lys Moder Europa,
tenn Sacre Coeur, tenn Notre Dame, hver katedral.
Lys i Belfast, Roma og Reims, Wien og Warszawa
som vern mot Moskva, mot USA, mot hver vandal.

En gang var du ammen som vugget hver greker og romer så blidt på ditt skjød.
Men så falt du sammen. Hver slaver og kveker erklærte deg nærmest for død.
Men Akropolis lever. Fugl Phoenix, som svever av asken på ny og på ny,
skal fly i protest – dels mot øst, dels mot vest – som vil fylle ditt hjerte med bly.

Tenn dine levende lys, barn av Europa,
barn av Berlin, barn av Athen, barn av Paris.
Gå ikke ensomme og frys rundt i Europa,
vi er en hær av mennesker som er levende lys.