vestavind
Fra “Vestavind” 1998

Noen sanger ber om å bli skrevet.

En sommerhelg i første halvdel av 90-tallet skulle jeg ha konsert i Garstad kirke, like ved Rørvik i Nord-Trøndelag. Det var 8.juli – på Seljumannamesse. Pianisten jeg samarbeidet med på den tiden, heter Odd Halvor Moen. Ved siden av musikken studerte han teologi ved Universitetet, og på flyet til Midt-Norge fortalte han meg hele legenden om den irske prinsessen Santa Sunniva, Norges første helgen, og menneskene hun brakte med seg til Selje. Sommerkvelden i Garstad kirke ble en svært god opplevelse – både pga de varme menneskene jeg traff der ute på kysten og fordi konserten ble preget av den unge Sunniva og hennes skjebne. 8.juli året etter ble Odd Halvors datter født, og foreldrene døpte henne Synneva; trøndervarianten av prinsessens navn.

I tiden etter dette var jeg i en skriveperiode. Men hver gang jeg hadde funnet et tema og satte meg ned for å skrive det ut, kom en annen historie i veien. Til slutt forsto jeg at det eneste jeg kunne gjøre for å komme videre, var å skrive denne sangen ferdig først. For å bevare sangen om Sunniva i det norsk/irske landskapet, ba jeg den irske forfatteren og komponisten Brendan Graham å skrive en melodi til min norske tekst. Det var utrolig morsomt å høre demokassetten han sendte meg med det endelig forslaget. Han hadde vært nødt til å lære seg norsk uttale på svært kort tid… Dette ble sangen til Sunniva. Til den modige prinsessen fra vikingtiden – som ofret livet for sin kristne tro – og til den nye lille Synneva fra vår tid.

Etter flere år førte sangen meg til Stad – og til Sunnivas øy ved Selje – for første gang. Og siden har turene dit vært mange. Jeg er så heldig å ha vært engasjert i Sunnivafestspillenes fremvekst – og jeg har fått gode venner på dette spesielle stedet i Norge. Vårt vestligste punkt på fastlandet – idyllisk og dramatisk værhardt på samme tid. Og jeg har gått i land på Selja, klosterøya, og kjent på freden og kraften som hviler over dette stedet. Som Olav Trygvassons menn må ha kjent det da de så lyset fra Selja – og tok sine første skritt oppover mot hulen.

“SUNNIVA”
(Brendan Graham/Hanne Krogh)

Det er stjernelys himmel.
Havet er svart.
Båter glir lydløst fra Eire.
De har ingen seil,
ingen årer, ingen kart.
Men Sunniva synger.
Båtene gynger.
Prinsessen ber mennene feire.

Hun vet ikke lenger
hva hun reiste fra,
vet ikke hvor de vil strande.
Hvilke ofre vil skjebnen
og fremtiden ta?
Tankene tynger,
men Sunniva synger
mens båtene glir gjennom vannet.

Sunniva, Sunniva,
stol på ditt mot!
Lyset fra Selja vil skinne.
Og løfter du blikket fra det du forlot,
seiler du aldri i blinde.
Lyset fra Selja vil skinne.

Ennå kan hav
og himmel bli svart
uten en trøstende stjerne.
For en pike kan livet
fremdeles bli hardt.
Men, Sunniva, klyng deg
til masten, og syng deg
et glitrende gry i det fjerne.

Sunniva, Sunniva,
tro på din tro!
Lyset fra Selja vil skinne.
Og løfter du blikket fra det du forlot,
seiler du aldri i blinde.
Lyset fra Selja vil skinne.

For den irske prinsessen
og deg, lille kvinne,
vil lyset fra Selja skinne.

fotoSunniva
Klosterruinene på Selje